What's the word that's burning in your heart?

Det er lett å bli sugd inn i en vond sirkel. Hvor man bare tvinger seg selv ned i en gjørme som man lager selv. En gjørme som bare du ser, som bare du føler, som tar deg midt i hjertet og sprer seg ut fra pumpa og spyr bare sort ut i kroppen din. Det er ikke mange som kan redde deg. Du kan ikke redde deg selv. Du er fortapt. Som om du har gått på piller som har hemmet deg i å føle noe hele livet. Som om du hele tiden går i skyggen. Som om du ikke har noe hjem. Som om du står barbeint i gresset klokka to på natta og venter på noe. Som om du har blitt døv. Som om du sover med øynene oppe.

I know it hurts. But it's life, and it's real. And sometimes it fucking hurts, but it's life, and it's pretty much all we got.

Det er nå det er. Det er nå man må bli reddet. Det er ikke mange som kan redde deg, men det handler om å finne den som klarer det. Den ene personen som ser på deg og rensker deg. Som tar vekk det svarte som du har blitt infisert av. Som tar vekk pillene dine. Som står sammen med deg ute klokka to på natta i gresset, og tar tak i hånden din. Det er nå det er. Det er nå du må redde personen som ikke kan redde seg selv lenger. Vi er alle fortapte i oss selv, vi trenger alle å bli reddet. Det er nå det er.

I don't want to waste another moment of my life without you in it.

Du kjenner gresset mellom tærne dine kile litt, stikke litt. Du kjenner at det er rått i luften og at det er bittelitt kaldt. Men det gjør ingenting. Fordi det er ikke bare pusten din du hører. Det er pusten til personen ved siden av. Som også kjenner at det stikker og kiler mellom tærne. Som holder deg i hånden. Som du kjenner varmen til. Som gir deg nok varme fra hånden sin til å varme hele deg. Det er mørkt, men det er bare på utsiden. På innsiden lyser dere sammen. På grunn av hverandre. På grunn av varmen. Du ser henne inn i øynene og hun ser tilbake og sier: ”Slapp av, du er våken nå.” Det er nå det er.

”I've got to tell you what a state I'm in”

Soundtrack:
Warning Sign – Coldplay

”I've got to tell you what a state I'm in”

Det er rart å finne noen som kan beskrive følelsene dine. Det er faktisk ikke så ofte man ser det. Men når man oppdager at det faktisk er noen som klarer det, da blir man overrasket. Det er virkelig godt, det er virkelig betryggende. Særlig når det er en du stoler på, når det er en du kjenner, når det er en du trenger. Du vet at personen føler det samme som deg. Og det er godt.

”When the truth is”

Å merke seg for livet er utrolig. Vi heiser det å tatovere seg opp til store høyder. Å merke seg for livet er det vi gjør. Selv om vi ikke skriver ting på armene, selv om vi ikke tegner noe på skulderen, så merker vi oss for livet hele tiden. Med de valgene og veiene vi tar. Å tatovere seg er bare å vise frem et poeng. Vise frem at man har valgt en vei.

”the bubble burst”

Det er bare rett og slett perfekt. Når du finner tatoveringen du vil ha. Når du finner veien du vil ta. Når du får høre hvordan det føles ut. Når en annen person sier hvordan du føler deg, fordi personen føler det samme. Og du tenker: ”Wow...”

Lykke er...

Soundtrack:

If I had eyes - Jack Johnson

• Når du oppdager at det ikke er så lenge til sommeren.

• Freshe briller.

• Is. 

• Jack Johnson

• Når du skjønner at faren din faktisk er litt kul.

• Egen bil

• Jenta jeg er forelska i.
  

"Wow..."

Soundtrack: Moondance - Michael Bublé

Det er rart hvordan man kan knytte seg til ting. En sang, en lukt, en bok – et menneske. En ting som bare er i bakgrunnen en hel kveld, kan gjøre deg så utrolig lykkelig. Ikke fordi tingen er så utrolig bra, men på grunn av hva tingen representerer. Hva du hørte på under ditt første kyss. Hva du hørte på første gang du så henne inn i øynene og begge visste hva begge tenkte. Hva du så da du skjønte det.  Hvordan hun luktet. Hvordan hun smakte. Hva du så da våknet opp med henne på armen din. Hva du hørte da hun snudde seg og så på deg og smilte før hun gikk ut døra.

”In a haze...”

"Nå tror jeg Chris Martin er sliten."

Små ting fascinerer meg. Små ting som går inn på meg. Som rører ved meg. Som når inn.

Soundtracks:

Parachutes – Coldplay

Swallowed in the sea – Coldplay

 

I går tidlig ble jeg våt i håret. Noen dråper randt nedover kinnet mitt. Jeg liker regnet. Tunge dråper som treffer deg litt hardt og litt mykt. Tunge dråper som du merker. Du blir plutselig veldig klar over at du er alene. Så mange dråper som har fanget akkurat deg, bare deg i hele verden.

"if the sky's gonna fall down let it fall on me..."

Det var da jeg stoppet opp. Skrudde av Chris Martin & co’s melankolske fortoning og så på meg selv. Jeg var våt i håret. Ikke av én regndråpe, men av alle 1000 som hadde truffet meg. Jeg kjente at jeg ble plutselig veldig oppmerksom på hvor små dråpene som traff meg var. Disse dråpene som hadde gjort meg så våt. Det var dråper som hadde gjort meg til meg.

” Give me real, don't give me fake”

Vi forandrer oss hele tiden. Av dråper som treffer oss. Enten det er tårene til kjæresten din som treffer deg når hun er redd, eller om det tårene til foreldrene dine når du sier at du skal flytte ut. Det er bare du som vet hva som gjør deg til deg. Hvilke tårer som har gjort deg til deg. Og kanskje du ikke vet det engang. Men det er bare du som har mulighet til å finne ut hvilke små ting som når inn til deg og holde på det. Hvert minutt i livet ditt teller. Hver dråpe som traff meg telte. Hver bittelille dråpe som traff meg gjorde meg til sammen våt.

”No, I'm just saying I care about albums more than my own hygiene. I stink, but I'm in the greatest band in the world.”

Hva gjør deg til deg? Dråpene som treffer deg. Jeg kunne gått under et tak, men jeg valgte å bli våt i håret. 

“One completed soul takes two brave hearts.”

Det merkes på hele kroppen og sjelen. På godt og vondt. Det løfter deg opp og det svikter deg.

Når det er på det gode, da er det det beste. Det aller beste som har skjedd deg. Du svever. Du roper. Du drømmer og du vil ikke våkne. Du er Gud og Supermann. Du smiler.

Når det er på det verste, da har du ingenting.

“What did my hands do before they held you?”

Jeg liker at det er noe man ikke har funnet ut av. Noe mystisk. Det gjør det spennende å leve. Og det er jo det det hele handler om, å leve. Å nå frem til et annet menneske, og kjenne at det andre mennesket når frem til deg. Rører ved deg, ved følelsene dine og med tankene dine, uten å være i nærheten engang. Jeg liker at vi ikke har funnet ut av det enda.

”She is my nicotine.”

Det er deilig å være avhengig. Avhengig av noe som når frem til deg. Jeg smiler.

"I've been doing this since '67.”

Soundtrack: Oye Como Va - Carlos Santana

Noen ganger funker det best når man bare er stille. Når man sitter helt stille og ser rett frem eller ikke ser i det hele tatt. Det er da det funker.

Jeg skulle ønske at jeg var blind. Bare sånn at jeg kunne lyttet bedre. Det er jo bevist at man skjerper de andre sansene når en annen svikter. Hvis jeg hadde lyttet bedre, ville jeg skjønt mer. Skjønt mer om livet. kanskje?

Vel, her sitter jeg – relativt mørkt i rommet. Carlos Santana’s magiske fingre i ørene. Hvis jeg lukker øynene, og later som jeg er blind, kunne han lært meg om livet? Jeg liker å tro det. Jeg tror vi mennesker generelt undervurderer musikk. Og da mener jeg ordentlig musikk. Ja, nå skjønner jeg jo at ikke alle forguder Santana. Men hvis du tar det litt lenger enn at det bare er god musikk. Hvis du hører forbi det. Hvis du er blind, og bare hører. Du hører ikke bare en mann som er bare helt vanvittig god på gitar. Du hører en mann som har en gave. Det er det livet handler om, å finne sin gave. For jeg tror at alle har det inni seg. Noe som brenner.